Dukkestue og lappeteppe del II
Nå begynner jeg å få dreisen på det!
I går begynte jeg med lappeteppe-lappene mine med en gang jeg kom hjem fra jobben, og mens Pappa’n la takstein på dukkestua så fikk jeg heklet to nye lapper til lappeteppet! Jeg er storfornøyd med egeninnsatsen 
Selv om jeg, med min selvinnsikt, og i all ærlighet ser at han er mere effektiv enn meg..
Oppskriften på lappeteppet fant jeg forøvrig her: http://jippijei.blogg.no/1252873042_how_to_bestemorruter.html (SUPERBRA forklaring som alle forstår)
Men jeg har laget seks runder istedenfor tre, da blir de litt større, og jeg synes det er enklere å hekle når det ikke blir så smått
Har også tenkt å lage en pute som dette: http://boligglede.blogspot.com/2010/04/puteproduksjon.html (den puten som har en heklet framside). Superfiiiin.
Brodern stakk innom meg en tur i går, og nevnte at dama hans var flink til å hekle. Jeg vet ikke om han mente at jeg trengte kyndig hjelp, eller om han bare mente at jeg hadde tatt på meg en uoverkommelig jobb, men jeg tror jammen jeg skal investere i en ekstra heklekrok og ta med når vi skal treffe de på hytta i sommerferien.
Er så sikker på at dette blir den fiiiineste sommeren i hele mitt liv!
Dukkestue og lappeteppe
Jeg ler meg skakk!!
Når man ikke har tatt i en heklenål siden barneskolen, så blir resultatet deretter!
Jeg ringte kona til Pappa:
-Hei, jeg skal hekle et lappeteppe, hvordan hekler jeg en stav?
-Nei du, det er ikke bare bare å forklare på telefonen…
-Jeg har glemt det skjønner du…
laaaaaang tenkepause
-Du tar nålen og tar tråden rundt og gjennom og tilbake og gjennom to løkker
Jeg gjorde som hun sa, men det så jo ikke ut i måneskinn
Jeg sendte bilde på mms til søsteren min, og hun holdt på å dø av latter, men ga meg i det minste pluss for bra innsatsvilje..
Da jeg hadde laget tre lapper (om det kan kalles det), så hadde Pappa’n laget et helt dukkestue-tak MED takpapp… Hmm…
Da han kom inn til meg for å høre hvordan det gikk, så holdt jeg på å ramle av stolen i den beste latterkula på lenge, men trening gjør mester, så jeg fortsatte..
Klokken 22:30 i går kveld var jeg ferdig med noe jeg syntes lignet en lapp, og jeg krøyp fornøyd til køys!!
DUKKESTUE! :-) Kunne nesten ikke vært gladere!
Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen min! Dagene går så alt for fort, og den ene dagen spises opp av neste, og mellom famile, jobb, studier og pendling blir det nesten ikke tid til å tenke. Men nå dere, NÅ….
Vi har vært så utrolig heldige å FÅ en dukkestue
Jeg har aldri hatt en dukkestue, men nå skal datteren min få en. Pappa’n holder på, as I am writing, å sette den opp akkurat nå, og Mamma’n sitter og surfer nettet etter gode dukkestue/lekestue artikler og tips.
Jeg blir helt rørt over alt det fine jeg ser og leser, og jeg skal love deg at jeg stjeler ideèr.
Dukkestuen min (ehh.. les: datteren min sin), skal bli den aller fineste
Se hva jeg har funnet så langt:
http://boligglede.blogspot.com/2010/03/snart-tid-for-dukkestuen-igjen.html
og ikke minst denne her: http://boligglede.blogspot.com/2010/03/snart-tid-for-dukkestuen-igjen.html
Har du tips og ideèr til meg, så skriv noen ord.. jeg LOVER å legge ut bilder etterhvert!!
Åhhhhh.. jeg gleder meg sånn til denne helgen!!
Ha en fin dag da dere.. Jeg er så glad jeg..
Endelig “normal” :-)
“Normalverdiene for jenter på 6 mnd er vekt mellom 6.0 og 9.1 kilo, og lengde mellom 63 og 71 cm. ”
http://www.babyverden.no/templates/PeriodPage____625.aspx
På 6 mnd kontrollen i går, veide lille-jenta vår 6,1 kg, og var 64 cm lang. Hun er endelig “normal”!! Jeg kjenner at jeg juuuubler inni meg! Med tanke på at hun var 1851 gr og 41 cm når hun ble født, er det så utrolig deilig å se at hun har tatt igjen alt hun gikk glipp av den tiden hun var inni maven min!
Jeg er så glad, så fornøyd, så lettet og så utrolig takknemmelig -
og ikke minst stolt, ja for all del, KJEMPESTOLT!
Svangerskapsforgiftning
Det er en stund siden jeg skrev dette innlegget, men jeg har ikke vært tøff nok til å legge det ut før nå! Jeg kjenner at jeg har blitt meg selv igjen, gamle gode meg! HELDIGVIS!! Jeg våger derfor å legge ut historien min, – kanskje noen leser den og kjenner seg igjen?
Jeg fikk svangerskapsforgiftning den siste tiden jeg var gravid. Forgiftning, det er sannelig et beskrivende ord; Forgiftning! En gift som forgifter tilværelsen, både før babyen blir født og etter vidunderet har kommet til verden. Jeg klandret meg selv for forgiftningen, men fikk beskjed fra alle at det ikke var min skyld. Men jeg liker alikevel ikke tanken på at starten på livet hennes ble forgiftet uavhengig om det var min skyld eller ikke!
Etter to uker inn og ut av sykehuset kom Skjønnheten til verden med keisersnitt nesten en mnd for tidlig, og hun veide bare 1851 gr og var 41 cm. Morkaken hadde ikke gjort jobben sin, og den ble sendt til analyse. Jeg hadde i hele svangerskapet sett fram til, vært spent på, og nesten gledet meg til en ”normal” fødsel, så det å bli forløst med keisersnitt var den første ”nedturen”.
Jeg fikk se skjønnheten så vidt den første kvelden, og littegranne dagen etter på, men siden jeg kastet opp og hadde høyt blodtrykk ble jeg lagt inn igjen til overvåkning. Jeg føler at vi mistet mye kontakt i denne første viktige tilknyttningestiden. Det tok en hel uke før jeg kunne legge henne hud mot hud på brystet mitt. Det var iallfall godt, jeg elsket det, og det gjorde hun også. Men vi kunne ikke ligge slik hele dagen. ”Hverdagen” med alle forpliktelser inhentet meg.
Legene mine skulle snakke med meg DA, og legene hennes skulle snakke med meg DA, og så skulle hun stelles hver 3 time, og mates via sonde, og så skulle hun lære å spise fra puppen etter at sykehuset hadde fòret henne med smokk og flaske. Siden hun ikke tok puppen som hun skulle måtte jeg også pumpe melk som hun kunne få på flaske. Det var tidsfrister jeg skulle forholde meg til her og der og overalt. Legene mine sa det veldig viktig at jeg tok godt vare på meg selv, for uten meg så hadde heller ikke hun det noe bra. Nok et press på meg. Og på sykehushotellet hadde de også egne tider for når de serverte mat. Disse tidspunktene klaffet aldri med de andre. Døgnet manglet pluttselig mange, mange timer for at dette nye timeplan-puslespillet skulle kunne ”gå opp”.
Samtidig med alle disse tingene man skulle forholde seg til på sykehuset, måtte man også forholde seg til omverden der ute. Det var telefonsamtaler, telefonbeskjeder, sms’er og besøk fra besteforeldre, famile og venner. Jeg sier ikke at det ikke var hyggelig med oppmerksomhet, men det tok tid av den tiden som jeg ikke hadde i utgangspunktet. En liten konflikt med det offentlige helsevesenet var jo heller ikke til å unngå siden vi har adresse i utlandet, men jobber i Norge. Jeg stengte til slutt telefonen min, og ba alle om å ringe til samboeren min, som da ble et slags sentralbord for alle henvendelsene. Samboeren min var i hele denne perioden litt fram og tilbake på sykehuset, og siden vi holder på å renovere huset vårt, og vi bor 13 mil fra sykehuset, var det av praktiske årsaker ikke mulig for han å komme hver dag. Så ble han syk, og ble nektet inngang på barneavdelingen siden han hadde dobbelsidig lungebetennelse og var en potensiell smitterisiko for de små premature barna. Selv om jeg var enig i denne karantenen, var resultatet at jeg ble sittende igjen med alt ansvaret alene. Hit og dit, alle dro i meg, jeg gråt meg igjennom mange samtaler, og var veldig sliten hele tiden. Det endte med at jeg på nytt ble lagt inn til overvåkning med høyt blodtrykk, og nok en gang følte meg som en dårlig mor. Når jeg forsøkte å klage litt til familie og venner fikk jeg bare beskjed om å nyte tiden på sykehuset for der fikk jeg tross alt hjelp, jeg burde grue meg til jeg kom hjem sa alle. Greit nok at de som jobbet på sykehuset var flinke og snille og bare ville oss godt, men jeg klarte aldri å slappe av.
Etter 14 dager med noe som jeg etter hvert følte som et sant helvete fikk vi endelig lov til å reise hjem! Jeg gledet meg masse, og det var skjønt å komme hjem. Jeg følte imidlertid at opplevelsen fra sykehuset fortsatt ”satt i meg”. Jeg ble lett irritert, og tålte ikke en fleip, et skjeivt ord, eller at noen snakket hardt til meg. Jeg søkte omsorg, varme, forståelse og støtte fra samboeren min i så stor grad at jeg rett og slett slet han ut. Etter en liten krangel en kveld, fant jeg meg selv sittende i stua, i ammetåka, med barselstårer og med en mild fødselsdepresjon, skrivende på en historie om svangerskapsforgiftning. Jeg skrev om giften som preget svangerskapet mitt. Jeg prøvde å sortere tanker og opplevelser.
Jeg legger all skyld på forgiftningen, og alle problemene som har oppstått mener jeg kan relateres tilbake til denne. Jeg lurer på når giften forsvinner fra kroppen min.. Finnes det en ”motgift”, og tar det lang tid før den virker?
Ikke misforstå meg, jeg er så klart veldig glad for at alt har gått så bra som det gjorde. Vi har det bra i dag, men er så mange ting jeg gjerne skulle ha sett gikk annerledes. Det finnes nok av historier fra sykehuset som ikke var slik solskinnshistorie som vår, men til tross for det; dette er min historie og jeg har det vondt selv om andre har det verre. Jeg ønsker bare litt ekstra forståelse, varme, nærhet og omsorg, bare i en liten periode til jeg har klart å legge alt det vonde bak meg. Kanskje det er nettopp det som er motgiften? Vil alt bli bra igjen…?
Alt har heldigvis blitt bra igjen nå! Men det var virkelig ille mens det stod på. I etterkant nå, takker jeg samboeren min som holdt ut med meg, og som 2 måneder etter fødselen ga meg en ring på fingeren!
Velkommen lille..
Hun er de små fingrene rundt livet vårt
som får oss til å gråte av glede
det første vi tenker på når solstrålene
skinner inn over vinduskarmen
Hun er
små kjærlighetskyss
i hverdagen
Alt vi kunne tenke oss
Alt vi aldri kunne tenkt oss i det hele tatt
Hele verden og tilbake
Hun er prinsessen i alle eventyr
Heltinnen i alle filmer
Kysset vi deler med hverandre
Morgen, middag og kveld
Hun er vår
Vår for evig og alltid
og litt til
http://www.vgb.no/19042/perma/313546
Forfatter: SanneGjengitt med tillatelse med noen små endringerhttp://www.vgb.no/19506/perma/326794/
♥ Babyen må jo ha et navn? ♥
Det er mange faktorer og forhold som spiller inn når man skal velge navn til en ny verdensborger;
Navnet som velges skal være "norskt", slik at det tydelig framkommer hvilken opprinnelse barnet har, samtidig som det er viktig at det lett kan uttales på andre språk. Navnet skal ikke skjemme barnet, men det sies jo at navnet skjemmer ingen? Barnet skal ikke ha et navn som gjør det enkelt for andre barn å finne på tulle-/mobbenavn som rimer. Mange velger å kalle opp barnet etter foreldre eller besteforeldre, og det er også viktig at barnet ikke blir hetende det samme som "alle andre".
Kort oppsummert; Det er ikke enkelt å velge et navn som tilfredstiller alle krav.
Det å finne et navn som begge foreldrene enes om kan bli en utfordring, men det hender imidlertid at navnet som den ene forelderen foreslår blir godt tatt i mot av den andre, og navnevalget faller veldig naturlig for begge. Slik var det nemlig i vårt tilfelle.
Men så kommer alle de velmenende kommentarene da, og man blir litt usikker!
- "Dere er sikre på dette nå?"
- "Dere er ikke redde for at barnet skal bli mobbet?"
Navnet vi har valgt er Mercedes Marie
Navnet Marie er et "familenavn" som alle jentene i min familie heter; både mormor, mamma, søster, tante, søskenbarn og tremenninger, og helt sikkert enda lengre tilbake også. Marie-navnet kunne med andre ord "ikke" velges bort.
Navnet Mercedes var det pappan som foreslo, og jeg var enig med en gang. Mercedes for meg står for noe solid, ordentlig, ei stjerne, noe velskapt og gjennomtenkt. Gründer og bilprodusent Carl Bentz hadde ei datter han satte høyere enn alt, og han kalte opp bilen etter henne.
Jeg har hele tiden følt at dette var grunn god nok for navnevalget vårt, men etter kommentarene jeg har fått har jeg imidlertid søkt opp navnet på nettet for å finne ytterligere begrunnelser for navnevalget vårt, og det FANT JEG!!
Selv om det iflg ssb.no kun er 31 kvinner som heter Mercedes i Norge, viser seg at det er et utbredt navn mange steder i verden iflg Amerikanske undersøkelser. Navnet er av spansk opprinnelse, og det er faktisk mitt navn også! Navnet mitt betyr nåde, og om man "forkorter" Mercedes, blir jo det Merci, som også betyr nåde! "Som mor så datter".
Søker man videre etter betydningen av Mercedes finner jeg at det på latinsk betyr lønn eller betaling, og betydningen "Jomfru Maria som svarer deg nådig når du ber". Slik jeg velger å tolke dette får jeg med andre ord min belønning mens jeg enda er her på jorden, og slipper og vente på min lønn i himmelen!
Navnet FORBLIR derfor Mercedes Marie
www.ssb.no
www.norskenavn.no
http://www.behindthename.com/
Toppen av et hjerte
"Ta med pass og pakk baggen, vi skal ut å reise", det var beskjeden jeg fikk!
Og sannelig; på fredag etter jobben, avreise kl 19:00 fra Hovedstaden gikk turen mot Torp. Jeg var så spent, så spent som aldri før i mitt liv. Ingen, ingen hadde noen gang gjort noe slikt for meg. Han hadde planlagt overraskelses-tur til meg, bare for å gjøre meg glad! Lykken overtok kroppen min, og det var veldig vanskelig å snakke!
Innsjekking og passkontroll gikk helt fint, og jeg visste fortsatt ikke destinasjonen. Jeg anstrengte meg for å ikke kikke på alle lystavlene, men da vi skulle betale Taxfree varene, spurte damen bak kassa om jeg skulle videre fra London, og om hun skulle forsegle varene jeg hadde kjøpt.
Jeg smilte mot samboeren min, han var avslørt!
Vi fant plass i baren på flyplassen og bestilte oss noe godt å drikke. Det var så deilig å sitte sånn, bare fundere over livet og menneskene og det faktum at jeg satt der med verdens beste kjæreste. Jeg hadde lyst til å rope det ut til alle menneskene i avgangshallen, slik at de kunne få ta del i den lykken jeg kjente inne i meg.
Da flyet landet, måtte vi ta toget inn til London. Vi hadde flaks og rakk det aller siste toget den kvelden. Det var mange fulle mennesker ombord på toget, men jeg følte meg alikevel trygg der jeg satt og holdt samboeren min hard i hånden.
Da taxien stoppet forran det gamle sjarmerende hotellet vårt, kjente jeg at jeg var glad for at vi var framme. Vi hadde reist i mange timer, og klokken hadde blitt over 1 om natten. Mannen på hotellet sa at de var fullbooket, enda samboeren min hadde bestilt og betalt på forhånd. Vi ble sendt i privat-drosje videre til et annet hotel. Dette hotellet lå i Kensington, og var et fire-stjernes spa-hotell! Vi delte en vin på rommet før vi krøyp til køys. Det var godt å ligge der i hotellsengen i en fremmed by, vedsiden av kjæresten min og høre på alle lydene fra storbyen. Klokken var 3 om natten, og vi sovnet fort i de myke hotellsengene.
Neste morgen ble jeg vekket på sengen med engelsk te. I dag skulle vi shoppe. Jeg trodde jeg fortsatt drømte. Skulle kjæresten min være med meg ut i London, shoppernes mekka- HAN, ut i kaoset? Jeg kjente jeg ble veldig glad og hjertet mitt slo raskt. Han gjorde alt dette for meg. Vi spiste masse, nesten for mye frokost, så vi måtte hvile litt på rommet før vi orket å gå ut i Londons gater. Vi kjøpte et dagskort på "tuben" som samboeren min insisterte på at det het selv om det stod "Underground" på alle skiltene vi så. Gledens han ble stor da vi fant en brosjyre som konsekvent brukte ordre "tuben".
Vi reiste til Harrods først og handlet litt forskjellig. Alt jeg kjøpte gikk han rundt og bar for meg, og når jeg ble varm så bar han jakken min. Jeg var i himmelen. Vi fant oss en liten pub og tok oss en halv-liter pils hver. Det smakte himmelskt. Turen gikk videre via Picadelly sircus til Oxfort street og Selfridges. Etter en raks tur innom H&M mens han ventet på utsiden med alle posene våre, måtte jeg helt utslått inrømme for han at jeg var dødssliten og veldig lei masse mennesker og shopping. Han lo av meg, og vi ble enige om å ta turen tilbake til hotellet. Det var veldig koselig å sitte sammen, gjennom byen, aller aller fremst, øverst, i de fine to etages bussene.
Vi delte en vin på hotellrommet, og jeg sminket meg for kvelden mens han tok et langt deilig varmt bad. Det var så fint å sitte der og kose seg med en vin, sminke seg litt, ordne seg på håret og kikke på tv. Godt å bare ta livet med ro. Hjertet mitt hadde det godt!
Vi gikk hånd i hånd gjennom Londons gater, ikke langt fra Notting Hill, kikket på restaurantene og fant til slutt en veldig koselig italiensk restaurant som lagde den mest fantastiske biffen jeg noen gang har smakt. En flaske med husets rødvin ble også bestilt. Kelneren vår var den søteste gamle lille italienske mannen med kulerund mave, som ga oss en fantastisk service. Jeg tror kanskje han eide hele stedet.
Etter mye gåing, mange opplevelser, god mat og god drikke sovnet vi godt den kvelden.
Neste morgen spiste vi frokost, og sjekket ut fra hotellet. Det var siste dagen vår i London og tiden hadde gått alt for fort.
Vi kysset på toppet av "The Eye", og småløp til bussen mens det regnet.
Etter en rask tur innom McDonalds i Notting Hill, satt vi på undergrunden på vei til toget som skulle ta oss til flyet og tilbake til Norge. Vi satt der, kikket på alle menneskene, spiste Kylling Nuggets med ketchup, og smådrakk rødvin fra McDonaldskopper med sugerør.
Bussen fra Sandefjord kjørte oss til Oslo. Sølen på veien gjorde den store frontruten på bussen møkkete, og vinduspusserene lagde to fine buer som lignet på toppen av et hjerte.
Jeg sovnet i bussetet med et smil om munnen, mens en varm, god, trygg hånd strøk meg over håret.
~ Takk for en fantastisk bursdagsgave!!
Jeg har bursdag neste uke, hva har han planlagt?
Beskjed mottatt:
"Pakk en liten bagg, ta med pass, noe klær, ikke shampoo og balsam, vi reiser fra sentrum klokken 19:00 på fredag"
Jeg tipper at vi skal med fly, men jeg synes det der med pass er litt rart. For pass var et KRAV, det holdt ikke med vanlig legitimasjon.. Trenger man pass til alle land?
I går kveld var han inne på internett og bekreftet en bestilling på noe som måtte bekreftes 72-24 timer på forhånd. Hva var det?
Har fått beskjed om ta med sko det går an å gå i.
Jeg skal ikke ri PÅ hest, men kanskje sitte bak om jeg vil?
Det er iallfall rart om det er SNØ der?
HJELP! Hvor skal jeg? Må inrømme at jeg er veldig spent nå…
Han er iallfall verdens beste kjæreste når han gjør slike ting for meg <3
Det er koselig å sitte trangt på bussen
Bilen vår ble stjålet for snart 3 uker siden, og det har blitt mye buss-kjøring i det siste for å si det sånn!
Jeg synes det er koselig å sitte trangt på bussen. Samboeren min og jeg i samme buss-sete om morgenen før halve Oslo har stått opp. Tett ved siden av hverandre, litt halvtrøtte, og fortsatt varm i kroppen etter ei natt under dyna. Vi sitter der, og sier ikke så mye til hverandre. Bare sitter der. Jeg må gå av før han, og da blir det straks litt trist. Er misunnelig på andre par som sitter tett i setet sammen. Men jeg passerer Sannergaten på vei til jobb, og om bussjåføren sier navnet litt fort, så høres det ut som om han sier Sanne-gaten Da smiler jeg litt for meg selv inni meg, og kjenner at jeg blir glad.
I helgen skal vi feire bursdagen til samboeren min. Jeg har bestilt togtur til et fint hotell hvor de har badeland og spa. Han vet at vi skal reise bort, men har ikke peiling på hvor vi skal. Jeg gleder meg til han finner ut hva jeg har gjort..
Bilen vår er stjålet og det er trist, i mellomtiden får jeg glede meg over den nye gata i Oslo; Sanne-gaten